Matbokser og merkelapper

En hektisk familiehverdag. Et møte som treffer en nerve.

Frokosten var unnagjort, og alle tre barna hadde tørre bleier. Tvillingene satt i bilstolene sine og var klare for dagens helsekontroll. Nå manglet det bare å få storebror ut døra og levert i barnehagen.

I sidesynet så jeg babybagen som var ferdig pakket kvelden før og sto klar ved ytterdøra. Åh nei, helsekortene! De hadde jeg glemt å pakke. Helsestasjonen var veldig opptatt av disse pappkortene, som ble brukt til å frakte måledata mellom vektkontroll og datamaskin. Jeg løp bort til skrivebordet for å sjekke skuffene. Ikke der. Blikket flakket rundt i rommet, men jeg var tom for ideer om hvor de ellers kunne være. Jeg returnerte tomhendt til gangen.

Storebror hadde i mellomtiden forsvunnet ut i stua, og jeg forsøkte å lokke ham tilbake til skoene. Fra bilstolene begynte sutringen å stige i volum og traff øregangene som gnisning mot gnagsår. Storebror var som vanlig lite interessert i å ta på klær, og jeg registrerte at varmen bredte seg fra mellomgulvet og oppover i kroppen mens jeg forsøkte å være tålmodig, men effektiv.

Etter mye overtalelse fikk jeg til slutt storebror klar, og installerte ham trygt i bilstolen på passasjersiden. Jeg ignorerte den vanlige ryggsmerten som fulgte bøyebevegelsen da jeg festet babystolene i baksetet. Et raskt blikk på klokka viste at vi hadde knapt med tid, men det burde gå bra.

Vi parkerte utenfor barnehagen. Jeg var klar til å gå ut av bilen da jeg plutselig kom på at matboksen til storebror lå igjen i kjøleskapet hjemme. Jeg sa det høyt – og angret umiddelbart. Jeg tittet nervøst bort på passasjersetet. Den lille kroppen strammet seg. Han så på meg med store øyne, som om jeg nettopp hadde sagt at det var en krokodille mellom bilen og inngangen til barnehagen. Han ristet så hardt på hodet at hårlokkene dirret.

– Nei!

Jeg kjente pulsen stige mens jeg desperat forsøkte å redde situasjonen. Jeg forsikret ham om at det ville gå bra. Mamma kunne jo komme med matboksen etterpå? Motstanden var intens, og underleppa hans var i ferd med å begynne å dirre. Vi hadde vært her før. Hvis jeg presset nå, ville vi ende opp med et inferno av intens hylgråt som var nærmest umulig å få ham ut av. Det var bare én ting å gjøre. Jeg snudde bilen, kjørte hjem, løp inn, hentet matboksen og kjørte tilbake.

Nå gikk storebror fornøyd ut av bilen, mens jeg fulgte etter med en bilstol i hver hånd. Han skulle åpne porten selv, for det var viktig for ham. Han strakte seg så lang han var mens han strevde med å løfte slåen. Jeg undertrykte trangen til å hjelpe ham.

Vi kom oss omsider inn i barnehagen. Jeg tok frem matboksen – den hadde dinosaurmønster og navnelappen hans på. Vi la den som vanlig i kurven i gangen og resten gikk uten protester. Han var snart klar til å vinke farvel i vinduet.

Jeg kom meg ut døra, og bilstolene fulgte med meg som om de var en naturlig forlengelse av kroppen. Storebror smilte bredt og presset nesa mot vinduet. Han slapp ut en liten latter da jeg tok på glasset. Det fornøyde fjeset varmet mammahjertet, og i et lite øyeblikk stoppet tiden. Han vinket og forsvant fra vinduet. Virkeligheten gjorde seg gjeldende igjen, og jeg hastet videre – timen på helsestasjonen hadde allerede startet.

Da jeg kjørte opp foran helsestasjonen, var jeg nesten tjue minutter for sen. I høyt tempo pakket jeg utstyr og babyer ut av bilen. Hårstrikken ga opp underveis, og håret hang ned i øynene idet jeg åpnet inngangsdøra. Bilstolene lagde høye skrapelyder da jeg presset meg gjennom den trange åpningen som ikke var optimalisert for to i bredden. Helsesøster kom meg i møte og nikket velkommen med et stivt smil. Jeg hikstet andpusten frem noen beklagende ord mens jeg forsøkte å organisere utstyr og kle av meg på samme tid.

Jeg fikk hjelp med avkledningen og klargjøring av de små, noe jeg var takknemlig for. Det var en lettelse å kunne konsentrere meg om én ting om gangen. Vi var klare for veiing da helsesøster spurte etter kortene. Jeg måtte innrømme at de var glemt igjen. Jeg forsøkte å glatte over det hele med en nervøs latter. Munnen hennes ble tynn som en strek. Uten et ord snudde hun seg og gikk til kontoret sitt mens hun slapp ut et hørbart pust. Hun kom raskt tilbake med en blokk gule lapper. Det fungerte som reserveløsning, og resten av kontrollen forløp knirkefritt.

Vi avsluttet det hele med å gå inn på helsesøsters kontor. Jeg dumpet ned i stolen og ble sittende noen sekunder for å kjenne pulsen synke. Hun hadde satt seg foran datamaskinen og tastet inn dagens målinger, med tunge tastetrykk. Hun stilte flere rutinemessige spørsmål, og jeg svarte lett frem til hun kom til spørsmålet som traff meg hardt:

– Går det fint å være mamma?

Jeg slapp ut et langt sukk og sank sammen i stolen som en punktert ballong.

– Jeg er så sliten.

Så fortalte jeg akkurat hvordan det var. Om hele matpakke-ekspedisjonen. Og at jeg var så trøtt. Jeg sov jo bare tre til fem timer i døgnet.

Hun nikket og svarte sympatisk at det hørtes jo krevende ut, før hun fortsatte:

– Jeg kan ikke hjelpe deg med å sove, men jeg kan finne noen som kan hjelpe deg med storebror.

Jeg nikket lettet, mens hun flyttet fingrene tilbake til tastaturet og skrev noe med trege klikk.

Jeg forlot helsestasjonen langt mer grasiøst enn jeg kom inn. Bekreftelsen hang som en lun følelse i hele kroppen. Jeg var sett og hørt. Jeg kjente på indre ro da jeg kjørte hjem, og jeg gledet meg til å fortelle mannen min at ting var i ferd med å bli bedre.

Jeg tok feil.

Mange år senere leste jeg journalen. Helsesøster sin vurdering av situasjonen var som følger:

“sliter med grensesetting på storebror”